Drømmen om det ektefølte musikkteateret

Abstract

Barnekulturens lek kan ses på som en improvisert musikkteaterforestilling som inkluderer formidling gjennom spontan musikalitet. Den spontane musikaliteten i barnekulturen er usensurert og kommer fra et medfødt behov for å uttrykke seg musikalsk. Dagens musikkteater rommer en stor mengde musikalske stilarter, men jeg opplever at musikkteaterfeltet fortsatt føyer seg etter samfunnets klanglige idealer. Kan dette være et hinder for fri musikalsk utfoldelse og ektefølt musikkteater? Denne oppgaven tar for seg hvordan vi kan la oss inspirere av barnekulturens spontane musikalitet til å utvikle musikkteatersjangeren til å romme et rikere vokalt uttrykk som springer ut fra et genuint behov for å uttrykke seg musikalsk.