Maktforhold i fotballen: En kvalitativ studie av agenters rolle

Abstract

I denne masteroppgaven har vi undersøkt maktforhold i det norske fotballmarkedet med spesiell vekt på agenters rolle. Vi har sett på forholdet mellom agenter og spillere, og agenter og klubber. Gjennom forskningsspørsmål om hvilke maktformer som eksisterer mellom partene, betydningen av egeninteresse og spillernes anledning til å utøve motmakt, har vi tatt sikte på å belyse denne bransjen fra et maktteoretisk perspektiv. Det finnes i dag minimalt med forskning på agentforhold i bransjen med et maktteoretisk utgangspunkt. Analysen tar utgangspunkt i nettverks- og prinsipal-agent-teori. Disse har vi i tur tolket og benyttet i kontekst av Steven Lukes’ tre maktdimensjoner.

Prosjektet er av kvalitativ karakter, der vi har gjennomført totalt 11 dybdeintervjuer med både fotballspillere, agenter og sportslige ledere i norske eliteserieklubber. Vi har gjennomført et teoretisk informert casestudie, der generell teori benyttes for å kaste lys over spørsmålene som undersøkes.

I analysen så vi indikasjoner på at det er fire faktorer for hver relasjon som er særlig utslagsgivende. I forholdet mellom spiller og agent er det agentenes overlegne kunnskap, ulike tillitsforhold, om relasjonen mellom spiller og agent er profesjonell eller personlig, samt garderobekultur som en kilde til motmakt som pekte seg ut som de viktigste funnene. I forholdet mellom agent og klubb derimot, var det agentenes kunnskap om overgangsmarkedet, betydningen av gode relasjoner mellom partene, verdien av sosiale nettverk og utfordringene knyttet til agenter som opptrer uredelig som skilte seg ut som mest interessant.

Funnene våre indikerer at agenter har portvoktermakt ovenfor både spillere og klubber, og at denne makten forsterkes gjennom et godt rykte. Et godt rykte fører til flere klienter, som igjen er med på å skaffe agenter ytterligere «svake» sosiale bånd til ulike klubber, og med lagkamerater av klientene. Disse båndene bidrar igjen til å gi agenter økt innflytelse over både klubber og spillere. Samtidig finner vi støtte for at agenter også er i en posisjon til å utøve regimakt på bakgrunn av deres kunnskap om markedet, og informasjonasymmetrien mellom agentene og spesielt spillerne. På grunn av at dette informasjonsovertaket er større i relasjonen mellom spiller og agent enn mellom agent og klubb, er denne maktformen mer gjeldende her. Idémakt kan også eksistere i begge relasjonene. Mellom spiller og agent er dette, i tillegg til agentenes kunnskap og sosiale nettverk, betinget av om det er en personlig relasjon og et sterkt tillitsforhold mellom partene. Mellom klubb og agent derimot, kan idémakt eksistere mellom partene når klubben søker etter forsterkninger i markeder de har lav kjennskap til fra før. Dette grunnet agentens overlegne kunnskap om hvilke forhold og prosedyrer som gjelder i disse landene.

Vi fant også at søken etter å bygge omfattende sosiale nettverk var en av agentenes viktigste egeninteresser, da sterke nettverk på sikt bidrar til å bedre forutsetningene for å oppnå økonomisk suksess i yrket. Samtidig så vi indikasjoner på at spillerne i liten grad benytter seg av mulighetene til å utøve motmakt, der det eneste som deles med lagkameratene er hvilke agenter som er redelige, mens forhold som lønn og agenthonorarer knapt diskuteres i garderoben.